Litt sannhet.
PersonligNå skal jeg være veldig ærlig, for jeg trenger å få litt ting ut. Jeg føler meg så tom og ensom om dagen. Ikke at jeg sitter alene hele tiden, men det er på en måte bare noe som mangler. En liten bit av meg selv mangler. Jeg føler at jeg har så mye å gi, men så lite å komme med. Jeg har så mye som vil ut, som jeg vil få til, men jeg samtidig har jeg ikke lyst eller ork til å gjøre noe av det. Ikke fordi jeg ikke orker i seg selv, men fordi jeg sliter med å se poenget om dagen. Jeg var hos legen igjen før jeg dro på ferie, heldigvis har jeg ingen kronisk leddsykdom, noe jeg er utrolig glad for. Samtidig har jeg så mye vondt, og jeg er bare så lei. Legen sa at jeg hadde symptomer lignende noe som heter firbromyalgi men at det fortsatt er mulig å bli kvitt det helt, at jeg aldri hadde hatt noen betennelser ifølge blodprøvene mine, og at det kan ta veldig lang tid å bli helt bra igjen.
Det var bedre når jeg var på ferie, og jeg begynte å tenke at kanskje jeg hadde blitt kvitt det fort og at alt var bra igjen. Nå har jeg vært hjemme i to dager, og allerede gjør det mye mer vondt. Jeg kjenner jeg blir så sliten og lei av det. Jeg har ikke gitt opp og lagt meg ned i det hele tatt, men det er bare så tungt å skulle prøve og prøve om og om igjen og bare bli skuffet hver gang. Det er jo også bra stunder og bra dager, det er ikke sånn, jeg bare er så forferdelig lei.
Jeg vet jeg er heldig som ikke har noe kronisk, eller som bor i Norge og har det så bra som jeg har tross alt. Allikevel føler jeg bare det er så utrolig urettferdig at jeg skal slite med det her nå. Jeg som satte sånn pris på endelig å kunne gjøre alt som alle andre kunne gjøre igjen.
Jeg er ikke lenger den jeg var når jeg startet denne bloggen, noe dere som har fulgt meg en stund kanskje kommer til å merke eller merker allerede. Og det gjør meg ganske trist, egentlig. Ikke bare hadde jeg mer energi og mer å gi før (eller i perioden før jeg fikk dette leddgreiene igjen), men jeg hadde det også utrolig mye bedre med meg selv. Jeg var fornøyd med meg selv, rett og slett.
Jeg savner det sånn.
Om det blir noe mer blogg fremover, blir det nok en ganske annerledes blogg en periode enn sånn som bloggen min var. Jeg har rett og slett ikke overskudd til å blogge sånn lenger, og jeg føler heller ikke at jeg får noe ut av det selv når jeg har det sånn som jeg har det nå. Det er ikke meningen å være negativ, men det er bare sånn det er.
Vote:7 Responses to “Litt sannhet.”
Legg igjen en kommentar!
juli 16th, 2010 at 13:45
Jeg vet hva du snakker om. Det går utover psyken når det fysiske plutselig ikke strekker til på grunn av sykdom. Jeg måtte blant annet gi opp ponnien min for to år siden da jeg ble lagt på opperasjonsbenken, og fikk opperert ryggen…
Du må bare holde hodet høyt, og se fremover hele tiden. Tving deg selv til å være positiv og glad, så kommer det av seg selv til slutt :)
juli 16th, 2010 at 15:01
jeg har tenkt masse på deg monika, huff jeg liker ikke å høre at det er så tungt for deg, men jeg skjønner hva du mener.. og bloggen er jo ikke viktigere enn alt i livet, så bruk bloggen til akkurat d du har lyst til og trenger den til.
Du skal være din egen første prioritet <3
sender mange varme klemmer til deg å håper at livet smiler igjen snart, jeg unner deg virkelig å bli bedre nå huff.
juli 16th, 2010 at 17:53
det er nok bare sånn det er.
Jeg håper inderlig du blir bedre Monika!
juli 16th, 2010 at 22:18
Skjønner det veldig godt! Ta den tiden du trenger, ta pause fra bloggen om du vil. Håper bare du kommer tilbake til bloggen også, på en ny måte eller den gamle er opp til deg. Liker i alle fall bloggen din veldig mye. God bedring! :)
juli 17th, 2010 at 11:04
Uff, så leit å høre :(
Det er veldig forståelig at du ikke kan blogge på samme måte som du gjorde før, da bir jo alt bare falskt og feil. Da er det bedre at du blogger når du vil og om hva du vil, det er jo livet ditt du skriver om :) Og det er trist å høre at du har det så vondt. Men det er kanskje litt godt for deg å få skrevet det ned, sette litt ord på følelsene. Håper virkelig at du blir bedre igjen, Monika. Klemmer til deg! :)
juli 18th, 2010 at 00:52
Setter så mye pris på at du skriver dette. Det er veldig tøft av deg! Du vet vi som følger deg kjenner til sykdommen din og forventer ingenting. Du må ikke tenke på noe press, iallfall, for som ofte nevnt før så skal ikke blogging være en byrde. Ikke sant?
Søsteren min har kronisk firbromyalgi og hun fant det ikke ut før det var for sent. Ganske kjipt det der… Synd du ble værre da du kom hjem igjen, men hjelper deg ikke når det er så varmt her i landet heller? Hva med et godt kosthold og slik? Hjelper det? Jeg har ikke peiling jeg, altså. Jeg skulle bare så ønske jeg kunne hjelpe deg.
Bryr meg om det vetdu, vennen. Vil du skal ha det bra!
Klem. <3
juli 20th, 2010 at 12:45
det høres slitsomt ut :/ god bedring! klem