Først av alt vil jeg starte med å si tusen takk for all støtten jeg har fått på bloggen, spesielt i innlegg som det forrige jeg skrev, som går litt mer på sykdommen min og private ting enn mange av de andre innleggene. Det betyr så utrolig mye for meg at dere tar dere tid til å sette dere ned og skrive positive ting til og om meg, at ja. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal få sagt det. Men når jeg sliter såpass mye som jeg nå gjør med sykdommen min, betyr sånne små oppmuntringer utrolig mye. Tusen, tusen takk! Jeg gråt nesten når jeg leste noen av kommentarene på det forrige innlegget, både fordi hele sykdoms-greia mi er så vond for meg, og fordi jeg får så mange fine ord fra dere. Dere er så søte, alle sammen!
Når det er sagt, har jeg bestemt meg for å ta en pause fra alt som heter blogg nå. Det er vel flere grunner til dette, men i det siste har bloggen blitt litt “enda en ting jeg må rekke å gjøre”, og det orker jeg ikke. Jeg har jobbet hardt for å få opp bloggen, skaffe domene osv, så derfor er det kjempekjedelig for meg at det blir sånn. Men jeg vet jo ikke enda om jeg kommer til å starte opp med bloggingen igjen, jeg må bare se an kroppen og motivasjonen fremover.
Jeg er rett og slett alt for syk og utslitt til å holde det gående med bloggen sånn som det er nå. Dessverre.
Den andre grunnen til at jeg tar en pause fra bloggen nå, er at jeg fikk meg en liten “vekker” på fredag. Under kveldsvakten min på Plantasjen, svimte jeg av midt i butikken. Jeg kjente først at jeg ble dårlig og svimmel, og ringte ansvarshavende for å si at jeg trengte en pause. Hun sa hun skulle sende en avløser til meg, og at jeg bare skulle stå der så lenge (i kassa). Jeg ekspederte to kunder til, før jeg skjønte at jeg ikke klarte å stå der mer. Så jeg sa til kunden at jeg var dårlig og at det snart kom en ny, før jeg prøvde å gå mot personalrommene. Jeg kjente meg skikkelig dårlig, var skikkelig svimmel, og så omtrent ingenting. Jeg kom vel kanskje ti meter, før jeg gikk rett i bakken på betonggulvet. HELDIGVIS var det en snill dame som hadde sett hvor dårlig jeg var og fulgt etter meg, som tok imot overkroppen min før hodet smalt i bakken. Noe jeg er kjempeglad for, jeg kunne jo ha skadet meg ordentlig. Jeg har aldri besvimt før, og å gjøre det på jobben foran så masse folk var en skikkelig ekkel opplevelse. Jeg vet ikke om det var det som skulle til eller om det har gått opp for meg i løpet av uka, men jeg blir bare mer og mer sliten igjen, i denne perioden hvor jeg skulle bli frisk. Og tross alt, det hjelper ikke å prøve å jobbe og tjene penger hvis jeg er så syk i London og Italia at jeg ikke orker å stå opp. Så nå har jeg fått bytta bort neste uke på sommerleiern, de satte meg opp som syk hos Plantasjen, og jeg skal prøve å ta det med ro fremover.
Det som er litt ekkelt, er at etter at jeg svimte av, kom det noen ambulansefolk som bare sjekket litt forskjellig på meg, og de fant ut at jeg har alt for lavt blodtrykk. Dette er vanlig når man akkurat har svimt av, så det er jo greit. Men jeg dro på legevakta senere på kvelden, og blodtrykket mitt var fortsatt lavt. Alt dette var på fredag, og nå på søndag kveld, tror vi fortsatt ikke blodtrykket har gått opp siden jeg føler meg helt jævelig og blir dårlig bare jeg går ut av rommet mitt og over i resten av huset (jeg har litt air condition på rommet). Jeg tåler rett og slett null varme, og blir svimmel bare jeg snur raskt på hodet. Skal til legen igjen og sjekke opp i morgen, men sånt syns jeg er litt skummelt. Uansett, jeg skrev ikke dette innlegget for at dere skal syntes synd på meg eller for at jeg skal få klaget på hvordan jeg har det. Fordi, virkelig, jeg syntes ikke synd på meg selv. Jeg er av dem som tenker at det er en mening med det meste, og at det kanskje var bra dette skjedde, sånn at jeg og de rundt meg faktisk innså at det går i helt feil retning igjen.
Dette ble ikke det innlegget jeg hadde tenkt til å skrive, og det ble alt for mye om når jeg besvimte og hvordan jeg føler meg. Det har virkelig ikke vært meningen å klage eller å legge ut, jeg føler ikke at jeg trenger sympati på noen som helst måte egentlig. Jeg håper dere forstår det og ser litt forbi ett litt for “negativt” innlegg nå på slutten. Jeg syntes det er ordentlig trist at det “siste” innlegget mitt, i alle fall for en lang stund, ikke skulle bli sånn som jeg ville ha det. Men jeg orker bare ikke å skrive det på nytt. Jeg orker ingenting lenger.
Til slutt vil jeg bare legge til: Sett pris på det du har! Ikke alle har de mulighetene som du har, de tingene som du har eller like mye mat på bordet som du har.. Bruk ti minutter på å tenke over hvor heldig du er som er frisk, som kan gjøre det du vil, som bor i ett rikt land og som har alle muligheter og fremtidsutsikter åpne! Sett pris på det, du er faktisk ganske heldig :)
Takk for alt søtinger! Dere har vært fantastiske, og jeg kommer til å savne bloggen masse..
Juhuu, gleder meg jeg. Ikke at cubus egentlig er stedet jeg pleier å kjøpe noe, så sånn sett er det ikke helt optimalt, men har blant annet sett en bukse i ett blad som jeg har superlyst på derifra, så skal prøve å lete opp den. Vip-salg: 50% på alle klær, 20% på all sminke! Håper jeg finner noe fint til en billig penge, ellers skal jeg begrense shoppingen min nå til jeg har vært i London og Italia. Var forresten ikke jeg som fikk billetten egentlig da, men moren til kjæresten min, så hun lurte på om vi ville være med. Eller, hun ville vel egentlig at Aleksander skulle benytte sjansen når det var litt billig, og han ble med hvis jeg ble med. Men samme det. VIP-salg, here we come!
