Dere vet jo at jeg har slitt mye. I det siste har jeg brukt mye tid på å finne ut hva som gir meg noe, og hva som ikke gjør det. Å gå i fine klær som matcher og ser bra ut gir meg masse, da føler jeg meg bra, men å vise dem til dere betyr ikke lenger det det gjorde. Jeg har sliti meg ut med å prøve å være alt mulig altfor lenge nå, og jeg må stoppe før jeg drar på meg en kronisk sykdom. Bloggen er en av de tingene som ikke gir meg så mye lenger, så det er på tide å gi seg med den nå og heller prioritere det jeg har lyst til. Jeg kommer til å savne dere og alt dere ga meg, men jeg tror ikke jeg kommer til å savne selve bloggen så mye. Selvfølgelig noen ganger, jeg har hatt det så bra med den også og den ga meg så mye inspirasjon i perioder, men jeg er sikker på at det jeg gjør nå er det riktige for meg selv. Jeg føler jeg har kommet til ett punkt hvor jeg kan slutte med bloggingen og se på det som en seier, ikke som et nederlag. Det har vært hardt for meg å komme dit, ogjeg jobber fortsatt med å forstå hva som betyr noe for meg og hva som må til for at jeg skal få det sånn jeg hadde det igjen.

Siden dette er siste innlegg, ser jeg ingen grunn til å holde altfor mye tilbake. Jeg har, og sliter fortsatt, veldig mye med følelsen av at det jeg gjør aldri er bra nok og at det alltid kan gjøres på en bedre måte. Det er utrolig slitsomt. Før var perfeksjonist-mønsteret mitt noe jeg så på som noe positivt, noe som ga meg masse. Det tror jeg fortsatt det kan bli igjen, hvis jeg bare får orden på meg selv. Jeg dro på et kurs som kalles Lightning Process for å bli frisk i fjor. Jeg ble mye bedre etter kurset, var kjempefornøyd og glad. Jeg kunne jo gjøre ting igjen. Men i lengden har kurset også ødelagt utrolig utrolig mye for meg, og det hender ofte at jeg lurer på om det var verdt det. Det føles ikke sånn akkurat nå. Før jeg kom dit, var jeg veldig fornøyd med hvem jeg var og hva jeg sto for. Jeg hadde det bra med meg selv. I ettertid har jeg sakte men sikkert følt mer og mer at jeg aldri er bra nok, og at uansett hvor hardt jeg prøver så blir det ikke sånn som det kunne ha vært. Bloggen ble også en sånn ting etter hvert, noe som ødela det positive med bloggingen for meg og gjorde det til noe jeg etter hvert bare gjorde for å være “bra nok”, selv om alle innlegg kunne vært skrevet bedre på en eller annen måte. Jeg vet dette kanskje høres sprøtt ut for dere, men allikevel skjønner dere sikkert hvor ødeleggende det har vært for gleden ved bloggingen min og for mye annet. Ikke ta det feil, i starten elsket jeg bloggen, hvor inspirert jeg ble av den og alt den ga meg. Og det kommer jeg til å savne masse. Men det har forandret seg med tiden, og sånn som bloggen har vært for meg nå i det siste, det kommer jeg ikke til å savne. Og alt dette gjelder jo selvfølgelig ikke bare bloggen, men omtrent alle andre områder i livet mitt også. I det siste har jeg prøvd å ta meg bedre tid, og begnytte meg fullt ut av de gode dagene mine. Jeg kjenner at jeg blir gladere når jeg gjør ting jeg faktisk liker. Det var sånn med bloggen før, den fikk meg i bedre humør, men sånn er det ikke nå lenger, og derfor slutter jeg. Det har også vært mye snakk hjemme om at jeg skal gå og snakke med noen når jeg kommer hjem fra neste ferie, fordi jeg ikke klarer å snu tankemønstrene mine selv. Før ville det vært et nederlag for meg det også (jeg trenger hjelp, jeg burde klart meg selv), men nå er jeg bare glad for det. Jeg gleder meg faktisk litt, for det er så slitsomt å ha det sånn jeg har det nå.

Jeg håper jeg kan klare å få tilbake gleden med ting, sånn at alt ikke bare er noe jeg gjør fordi jeg må, en oppgave. Jeg håper og satse på trening (cheerleading) fra høsten igjen av, og ellers være mye med venner og kjæreste. Dette er ting som gir meg masse, og ting jeg har lyst til å beholde. Sannsynligvis kommer inspirasjonen over meg igjen senere i noen øyeblikk og jeg får lyst til å blogge og få ut alt jeg har å komme med som bobler inni meg, men det får jeg ta når det kommer og vurdere da. Sannsynligvis ser dere meg ikke igjen. Jeg vil enda en gang takke alle dere faste for alt dere har gitt meg. Dere aner ikke, jeg setter så stor pris på det. Det er så mange av kommentarene deres som varmer og som får meg til å smile leeenge etterpå. Jeg må i alle fall ha fått til noe riktig i bloggingen, som har fått følgere som dere. Det gjør meg så glad og gir meg så mye å tenke på at dere virkelig har hatt lyst til å følge med på meg og at kommentarene mine til dere virkelig har nådd frem til noen og betydd noe i hverdagen deres (hvert fall for noen av dere). Takk!!

Til slutt vil jeg bare si at jeg vil avslutte med å poste ett innlegg jeg skrev for flere måneder siden, om hai og haifinning. Hai er noe jeg brenner veldig for og selv om jeg slutter å blogge vil jeg at i alle fall noen skal lese innlegget. Hele innlegget ble skrevet ferdig for en stund siden, også mine egne kommentarer og tanker. Dette er derfor det siste jeg skriver til dere. Takk for alt, jeg kommer til å savne dere masse! Men jeg er også helt helt sikker på at jeg har gjort det riktige valget, og det skal bli deilig og legge bloggen bak meg etter at jeg har postet dette innlegget. Det blir nok noen tårer fordi det er ett veldig stort skritt for meg og ta og jeg har så mange gode bloggstunder og se tilbake på for min egen del også, men jeg er allikevel glad for valget mitt. Det blir kanskje litt klisjé å skrive dette, men takk for alt! Dere har betydd så ubeskrivelig mye for meg.

Sånn som jeg har skjønt det er det nesten ingen i Norge som vet hva haifinning er eller hvor utrolig stort problem det faktisk er. Jeg skal prøve og forklare det fort: Hai finning er når haier blir drept, kun for at fiskerne skal få tak i finnene deres. Finnene har ingen medisinsk virkning eller smak, men er en del av en veldig populær suppe: haifinnesuppe, egentlig kyllingsuppe med haifinner siden finnene i seg selv ikke har smak. Derfor blir haier verden over drept, kun for finnenes skyld. Noen steder tror man også at finnene kan helbrede kreft dersom man har den i samme rom som kreftpasienten (trenger jeg å si at det ikke stemmer?) eller andre lignende ting. Ofte kutter de av finnene på haiene og slipper dem ut igjen i havet for å dø, siden det er den billigste måten å gjøre det på. Og for dere som trodde at dette bare skjedde noen få steder, så tar dere helt feil. Dette er big business, faktisk den illegale bransjen med mest penger i etter dop. Og det sier en del.

For at dere skal skjønne enda litt bedre hvor stort dette er, har jeg hentet litt informasjon fra Greenpeace sine sider: “Bestanden av de større haiartene har minsket med 90 prosent de siste 50 årene. Denne minskningen truer økosystemets funksjon ettersom haien fungerer som en topp-predator.” …. “Avkutting av haifinner til haisuppe, også kjent som shark finning, er forbudt i EU. Ved shark finning kuttes finnene av haiene, og haiene blir slengt, ofte fortsatt levende, tilbake i vannet. Dessverre gjør smutthull i EUs lovgivning og inspeksjoner det slik at EUs fiskeflåte får fortsette med denne atferden uten å straffes. I praksis er EUs fiskeflåte blant de verste avkutterne av haifinner i verden. “ …. IUCN beregner at minst 20 prosent av 547 arter med hai og rokke, som det finnes tilstrekkelig med informasjon om, er utrydningstruet.”

Nå kan det virke som hovedproblemet ligger i Europa, så jeg må bare få rettet opp det med en gang; Det er absolutt ikke greit at det skjer i Europa (eller noe annet sted), men hovedproblemet ligger i asia, og landene der nede, hvor haifinnesuppe er en delikatesse.

100 millioner haier blir drept for finnene sine hvert år. 100 millioner!!

Og det er ikke meningen å vise dere for fæle bilder, men det her er faktisk noe som skjer hver dag, hele tiden, og det er på tide at vi slutter og lukke øynene for det vi ikke har lyst til å se.

Det er så forferdelig. Jeg finner ikke ord. Haier er noen av de vakreste, mest avanserte og “finpussede” dyrene som finnes her på jorda. I motsetning til det alle tror (fordommer fra filmer som Haisommer osv.) er ikke haiens høyeste ønske og spise oss, det er faktisk fler som blir drept av brusautomater enn av hai hvert år. Jeg skjønner heller ikke hvorfor haien er så mye “verre” enn andre rovdyr. Ta løven, f.eks. Går du for nærme en løve, kan du bli drept. Det er det samme med hai. Men lar du den være i fred, gjør den deg ingenting. Den vil ikke skade oss. I over 450millioner år har de overlevd her på jorda, også skal vi komme og utslette dem i løpet av hundre år for å lage SUPPE? Jeg kjenner jeg blir så frustrert, hvor er logikken i det? Bare fordi de har store tenner betyr det ikke at de har noen større mulighet til å forsvare seg enn en stakkars liten kanin i ett pelsoppdrettsbur. Folk burde bry seg.

Under har jeg puttet inn traileren til filmen Sharkwater, en utrolig fin dokumentarfilm som omhandler haier som dyr, hai finning og hva det er, hvorfor det blir gjort, hvordan det kommer til å påvirke klimaet på jorda dersom haiene blir utryddet og hva man kan gjøre for å stoppe dette. Jeg anbefaler alle og se denne filmen, den er utrolig fin og gir ett ordentlig perspektiv på hva vi faktisk gjør mot disse dyrene. Selv om du ikke er interessert i hai spesielt, er dette fortsatt en film du absolutt burde se, så du vet litt mer om hva som foregår.

Nå som jeg tror mange av dere har begynt å skjønne hvor stort problem dette er, vil jeg fortelle bare litt (kort, veldig langt innlegg allerede) om hva jeg har gjort for å hjelpe til.  Ikke for å skryte, men for å vise dere at man faktisk kan gjøre noe selv om man sitter her oppe i lille Norge og føler at verden er ganske stor og man selv er ganske liten. Sharksavers satte for en liten stund siden i gang en kampanje (HER er direkte link til siden om kampanjen) som enkelt og greit gikk ut på at man kunne betale 50dollar (rundt regnet 500kr) for en “billboard-plakat” i Kina. Jeg syntes denne kampanjen var genial. Man betaler altså penger for at en plakat med slagord mot haifinnesuppe skal få stå ett år enten i Shanghai eller Beijing. Yao Ming, en stor basketballstjerne i Kina, er også med i kampanjen og gir den derfor ett ansikt folk ser opp til og har lyst til å høre på. Her er det mange forbrukere av haifinnesuppen, og hvis man kan få folk til å skjønne hvor mye det ødelegger og få dem til å slutte å kjøpe suppen, vil markedet etter hvert ødelegges. Det skjer ikke over natten, men det er en start. Jeg likte også denne kampanjen veldig godt fordi den ga oss “vanlige” mennesker muligheten til å bidra med noe ekte, noe som faktisk gjør en forskjell ute i den virkelige verden. Som dere sikkert skjønner kjøpte jeg en plakat, som nå står på en bussstopp eller lignende ett eller annet sted i Kina. Det er så verdt de pengene, at jeg kan ikke få sagt det en gang. Det å bidra, det å gjøre noe i kampen mot alt det fæle og urettferdige, det gjør at jeg føler det kanskje er litt mening i det meningsløse allikevel.

Trykk HER hvis du vil komme til siden med billboard-galleriet, hvor du kan se en liten del av alle plakatene som er satt opp.

Den samme kampanjen har også en tv-reklame spilt inn med Yao Ming, som blir sendt nå. Dette er den engelske versjonen:

Dette har blitt ett veldig langt innlegg, jeg vet det. Men det er også ett utrolig viktig innlegg. Hai finning er ett stort problem, og jeg vil at folk skal vite om det. Om du har lyst til å gjøre noe er det masser av underskriftskampanjer der ute, og det å støtte sharksavers eller lignende organisasjoner med penger har også utrolig mye å si. Slike organisasjoner er bygd på frivillige og trenger den støtten de kan få for å fortsette det viktige arbeidet de gjør.

Jeg håper jeg i hvert fall fikk dere til å tenke litt med dette innlegget..

Det var bedre når jeg var på ferie, og jeg begynte å tenke at kanskje jeg hadde blitt kvitt det fort og at alt var bra igjen. Nå har jeg vært hjemme i to dager, og allerede gjør det mye mer vondt. Jeg kjenner jeg blir så sliten og lei av det. Jeg har ikke gitt opp og lagt meg ned i det hele tatt, men det er bare så tungt å skulle prøve og prøve om og om igjen og bare bli skuffet hver gang. Det er jo også bra stunder og bra dager, det er ikke sånn, jeg bare er så forferdelig lei.

Jeg vet jeg er heldig som ikke har noe kronisk, eller som bor i Norge og har det så bra som jeg har tross alt. Allikevel føler jeg bare det er så utrolig urettferdig at jeg skal slite med det her nå. Jeg som satte sånn pris på endelig å kunne gjøre alt som alle andre kunne gjøre igjen.

Jeg er ikke lenger den jeg var når jeg startet denne bloggen, noe dere som har fulgt meg en stund kanskje kommer til å merke eller merker allerede. Og det gjør meg ganske trist, egentlig. Ikke bare hadde jeg mer energi og mer å gi før (eller i perioden før jeg fikk dette leddgreiene igjen), men jeg hadde det også utrolig mye bedre med meg selv. Jeg var fornøyd med meg selv, rett og slett.
Jeg savner det sånn.

Om det blir noe mer blogg fremover, blir det nok en ganske annerledes blogg en periode enn sånn som bloggen min var. Jeg har rett og slett ikke overskudd til å blogge sånn lenger, og jeg føler heller ikke at jeg får noe ut av det selv når jeg har det sånn som jeg har det nå. Det er ikke meningen å være negativ, men det er bare sånn det er.

Men det har også skjedd noe kjempegøy og positivt i det siste: Jeg har tatt lappen! For bil altså. Var kjempegøy at jeg faktisk fikk til det med 4 betennelser i kroppen, kunne ikke kjøre så mye i perioden før oppkjøringa som jeg hadde ønsket og hadde mye vondt. Allikevel klarte jeg det, noe jeg egentlig er ganske stolt av. I tillegg følte jeg at jeg trengte det litt nå, om dere skjønner? Har vært så mye vondt og negativt i det siste på grunn av leddgreiene mine, så var deilig at noe endelig gikk litt min vei.

I tillegg: Om bare fire dager nå drar jeg også til Asia og blir borte i nesten en måned! Gleder meg veldig, vi skal se masse forskjellige steder og forhåpentligvis oppleve masse. Kjæresten min har jo også jobbet og spart opp til å bli med (familien min som drar) så tror det her blir en super ferie. I tillegg sier de fleste jeg har vært i kontakt med i forhold til sykdommen at jeg sannsynligvis blir bedre der nede på grunn av temperaturen, så jeg krysser jo fingrene for det da. Hadde vært litt trist om jeg ikke kunne bære mine egne shoppingbager eller gå på tur på stranden uten å få vondt.

Håper å få blogget litt fra Asia, men kan ikke love noe. Og om jeg har vondt prioriterer jeg jo andre ting, noe dere sikkert skjønner. Men jeg savner virkelig bloggen veldig mye. Ikke bare innleggene mine, men også utrolig mye kontakten med alle dere og bloggene deres! Savner å lese dem, kommentere på dem og å bli inspirert av dem! Men før jeg er bedre blir det nok ikke noe mer av, verker i begge armene bare etter å ha skrevet dette innlegget og bruk av pc-mus gjør også veldig vondt. Men dere skal vite at jeg krysser fingrene og at jeg virkelig savner dere!

Sorry hvis det ble et veldig rotete innlegg, men orker ikke å redigere eller lignende på grunn av armene. Måtte bare få ut litt ting og oppdatere dere.

Men jeg har lyst til å skrive litt. MÅ skrive litt, det er så mye jeg vil ha ut. Først av alt er det så vanskelig for meg å ikke blogge for tiden. Eller ikke trene, for den saks skyld. Jeg må bare være helt i ro til betennelsen går over og det blir bedre, så jeg skal ikke belaste armene/håndleddene NOE. Det gjør seriøst skikkelig vondt å trykke ned en tast på fjernkontrollen, eller å skrive en melding på mobilen. Samtidig som jeg er kjempefull av motivasjon og lyst til å gjøre ting, går jeg på ganske sterke tabletter med betennelsesnedsettende og smertestillende som gjør at jeg er ganske sliten og til tider litt neddopa. De gjør ikke at jeg ikke får vondt, så tar litt paracet i tillegg når jeg ikke orker å la være. Er ikke fan av å ta smertestillende for alt og ingenting egentlig, men det er så utrolig vondt. Kaldsvetter og vrir meg når jeg sover og blir utrolig fort kvalm og “ukomfortabel” om dagen. Så som dere sikkert skjønner er jeg faktisk ganske dårlig.

Ikke at jeg har det så ille altså, dere. Jeg vet at det er mange som har det verre. Men det er fortsatt ganske nedtur og skulle få den betennelsen nå, spesielt siden jeg har så mye jeg har lyst til å gjøre og komme med, både her på bloggen og “i det virkelige liv”. Jeg har lyst til å trene, tjene penger, lære og oppleve nye ting, bruke dagene mine på noe fornuftig. Ikke bare subbe meg til skolen i joggebukse fordi jeg ikke orker noe annet eller ligge her hele dagen. Det er så umotiverende og vanskelig.

Humøret mitt går opp og ned, hit og dit. Jeg føler det ene, deretter noe helt annet. Jeg gråter av Grey’s Anatomy og finner mening i de minste ting i noen øyeblikker, andre ganger klarer jeg ikke å se meningen i det hele tatt. Det svinger hit og dit hele tiden.

Jeg har heldigvis ikke mistet motivasjonen og inspirasjonen da, det er det viktiste for meg. Jeg er inspirert og glad om dagen, og bare håper at dette går over fort. Syntes egentlig det er litt rart at det ikke har blitt bedre enda siden jeg gikk til lege og begynte behandling såpass fort etter at jeg fikk det, men det kommer vel snart. I mellomtiden prøver jeg og være positiv og tenke at dette går over, selv om det er frustrerende, vondt og trist for meg å føle meg så hjelpesløs.

Nå verker det i armene, det er skikkelig vondt. Legen sa jeg måtte holde meg unna pc om jeg vil bli bedre (det er derfor jeg har fått betennelse, på grunn av for mye pc bruk siden jeg bruker pc’en hele dagen på skolen) og jeg vil definitivt bli bedre, så jeg skal holde meg unna litt.
Savner dere sånn jeg.

Det fører uansett til at jeg MÅ bruke mindre tid på pc’en, for å ikke gjøre det verre. Trening er utrolig viktig for meg, endelig går det kjempebra på treninger igjen, og jeg vil ikke risikere en skade. På treninger kan jeg teipe hånda og forebygge, og selv om det også belaster så prioriterer jeg det over pc-sitting.

Jeg har vel egentlig ikke en konklusjon her, bortsett fra at det derfor kommer til å bli litt mindre blogging fremover, og kanskje litt mindre tekst da jeg faktisk får vondt i håndleddet av å skrive mye. Bare det innlegget her til nå, tar litt knekken på hånda. Så det blir det ikke så mye av fremover, til hånda er bra igjen. Sannsynligvis går det over ganske fort uten at det er noe problem, det er i alle fall det jeg håper, men jeg vil heller ta litt forhåndsregler nå noen uker siden jeg også har hatt litt vondt en stund og det har blitt mye verre den siste uka.

Viktig avsnitt;

Håper dere søte folkene der ute har forståelse for at jeg gjør noen endringer, det kommer dere nok også til å se og føle på bloggen her etter hvert, i alle fall dere som følger meg og har gjort det en liten stund. Jeg har lenge blogget for litt feil grunner og skrevet innlegg på den måten jeg tror dere helst kommer til å like dem, nå vil jeg skrive innlegg på min måte for min egen del. Det blir mer MIN blogg nå, på en måte.

Det gjør meg glad og litt stolt når jeg tenker på at jeg har klart å komme så langt i å fjerne meg fra perfeksjonist-mønstrene mine at jeg ikke bare klarer å vurdere tanken på dette, men også bestemme meg for å gjennomføre det. Nå skal jeg blogge for meg og fordi jeg har lyst, og det tror jeg faktisk dere kommer til å merke positivt på bloggen. Jeg håper i alle fall det, men høye lesertall er ikke det viktigste lenger. Selvfølgelig er det gøy om det kommer etter hvert, men det er ikke noe hast lenger og jeg vil heller ha noen personer som følger meg og som betyr noe og endrer ting i min bloggverden, en ti som ikke egentlig bryr seg.  Jeg vil heller ha dere som har fulgt meg en liten stund nå, for dere gjør meg så innmari glade alle sammen.

Jeg går gjennom mange personlige forandringer om dagen. Jeg har slitt lenge med mønstre som bryter meg ned, og jobber nå hardt for å gjøre noe med dem. Det er på en måte litt rart at andre kan følge meg i de forandringene, men for min egen del har jeg lyst til å blogge, jeg føler jeg får så mye ut av det. Selv om det nok kan bli litt “humørsvingninger” på bloggen nå og da så håper jeg faktisk dere syntes det er litt interessant og lese om hva jeg føler og tenker også, ikke bare om klær og mote. Selv om det også er spennende selvfølgelig, hehe.

Det har blitt mange innlegg i det siste om meg, men det er fordi det skjer mye med meg om dagen. Nå fremover skal jeg som sagt blogge for min egen del og om jeg mister noen lesere på det så får det heller være. Jeg vil bli lykkelig nå, så jeg vil og må begynne å gjøre ting for min egen del. Blogging skal bli gøy igjen nå. Og det er så godt for meg å kunne sitte å skrive dette og faktisk mene det. Jeg har kommet så langt, og jeg er så stolt.

Jeg har så mye jeg er glad for jeg! Det er så utrolig viktig og sette pris på det. :)

Nå har jeg og kjæresten lagd pannekaker til frokost, også skal jeg snart ta bussen til jobb. Har vært en super helg, fredag var kjempebra og jeg har i tillegg jobbet og tjent penger. Elsker følelsen etter en jobbhelg, når jeg vet at jeg har brukt tiden på noe nyttig og at jeg kommer til å få penger.

Håper helgen deres har vært og er like bra som min søtinger!

Etterpå skal jeg og pappa kjøre til Sverige så jeg får øvelseskjørt og han får kjøpt mat, deretter gleder jeg meg skikkelig til en super kveld sammen med kjæresten og noen venner. Skal bli så koselig å drikke sammen igjen, har blitt en stund siden jeg gjorde det sist med disse vennene.
Gleder meg skikkelig! Jobber i helga, men skal prøve å sjekke innom og oppdatere dere litt.

Dette er forresten første gang jeg blogger fra kantina på skolen, så creds til meg.

Håper helga deres blir super! :D

Topp S’nob (kjøpt på Neste Stopp), bukse + jakke Gina Tricot, sko og armbånd på nærbilde husker ikke (armbåndet har jeg fått og skoene er gamle).

Hva synes du?

Vanskelig lys ute, men ble greit etter litt redigering. Derfor jeg ser så sur ut, jeg myser. I dag har jeg en del tid så skal rydde og ordne mye på rommet, håper jeg blir ferdig med alt. Men skal prøve å kose meg en del og se hva jeg rekker uten dårlig samvittighet om jeg ikke får gjort alt. Jeg trenger å øve litt på det, å ikke få dårlig samvittighet for ting.

I går var forresten besøksrekord på bloggen min, utrolig gøy! Har aldri vært så mange her inne før som i går, noe jeg syntes var kjempemotiverende. Om noen av dere nye vil følge meg er det bare å legge meg til på bloglovin, da blir jeg veldig glad :)

Håper dere koser dere masse i dag!